Hønsehauk
I forrige uke så jeg en ung hønsehauk i fjæra ved skolen der jeg jobber. Det er ikke usannsynlig at denne hauken var identisk med en av de to ungfuglene under. I sommer ble jeg vár noen skarpe skrik ved skogkanten under en fototur i marka. Det ble helt stille etter hvert som jeg nærmet meg stedet der skrikene kom fra. En skygge mellom furuleggene avslørte at dette var en stor fugl, og like ved seilte enda en fugl forbi. Jeg skjønte at dette var flygedyktige hønsehauker og prøvde etter beste evne å finne dem igjen. Den første (bilde nr 2) satte seg høyt i ei furu og betraktet meg uten å lee på ei fjør i over et minutt før den fløy langt avgårde. Den andre hauken lette jeg etter ei god stund før jeg plutselig sto ansikt til ansikt med den – knappe 10 meter unna! I et slikt øyeblikk blir man ganske så skjelven, men heldigvis rakk jeg å ta en god serie bilder før denne også tok til vingene. Jeg fant ikke igjen haukene mer. Trolig hadde de vært ute av reiret et par uker allerede etter flyveferdighetene å dømme. Men snart dukket en av foreldrene opp, og den store hauken satte seg i en furutopp ikke langt unna. Den lettet akkurat idét jeg hadde den i søkeren, men jeg fikk både tid og anledning da den fløy et par runder over hodet på meg med hissige skrik.
Hønsehauken har vel alltid hatt et dårlig rykte på seg fordi den har forsynt seg med både høns og gjess på gårdene rundt om til alle tider. Sånn sett er det ikke rart at det tidligere var skuddpremie på hønsehauken. Dette er en forholdvis stor rovfugl som kan ta fugler helt opp i gåsestørrelse. Den tar da gjerne syke eller skadde fugler. I tillegg er den også en utpreget åtseleter, så hønsehauken er nok bedre enn sitt rykte – i alle fall utfører den en viktig oppgave i naturen. Jeg har tilbragt mange timer i skjul ved åtet for å få festet denne fuglen til brikken uten å lykkes. Kanskje ser jeg noen av disse igjen i vinter når det er tid for åtefotografering? Man kan jo alltids håpe…
Stem:
