Det var også en ny sjef på leiken i år; gammeltiuren fra var borte og andrefiolinisten fra i fjor hadde rykket opp i rangordninga. Denne var lett å kjenne igjen på arrene ved øyet fra fjorårets strabasiøse slosskamper. En ny ungtiur viste seg hver dag i ytterkanten av leiken uten å prøve seg på røyene. Trolig hadde den blitt satt på plass av sjefen i leikens tidlige fase. De to siste morgenene ble på en måte et antiklimaks. Den siste røya var ikke særlig medgjørlig av seg, og tiuren ble nokså frustrert. Den endte opp med å spille i trærne, noe som ga meg sjansen til å få litt andre typer motiver fra leiken.

Om knappe 4 måneder er jeg nok på plass igjen, inntil videre får man mimre med denne bildeserien…

Røyene legger seg til ved tiuren første morgenen

Og ganske snart jumper tiuren opp på den ene av røyene…

I løpet av 8-10 sekunder er parringa over og røya forlater leiken kort tid etter.

Mon tro hva denne karen tenker der han kikker misunnelig ned på leikens konge og damene…?

Til slutt kom den helt inntil teltet mitt!

Tiuren holdt det gående i mange timer med spillet sitt.

Den siste røya prøvde hele tiden å få tiuren interessert og fulgte etter.

Helt til sola kom med de første strålene på leikplassen prøvde den stanhaftige røya å få tiuren til å svare på frieriet, men til ingen nytte!

Neste morgen var det på´n igjen!

Det ble en litt tam leik hvor røya forsvant og tiuren fortsatte spillet i et tre.

Ny dag, nye muligheter!

Også denne dagen forsvant røya og tiuren fortsatte i et tre bare 12-15 meter unna meg.

Staselig kar som må innse at røya glapp denne morgenen.

Et kort brusing med fjærene…

…og litt morgenstell før dagens økt er over.

Det første motivet – humla som skal lande på blomsten – brukte jeg lang tid på å få til. Jeg la merke til at de fleste humlene fulgte et bestemt møsnster da de føy fra blomst til blomst. Jeg rigget opp 300mm objektivet med 1,4 extenderen på stativet og fikk bekken som bakgrunn. Fokus ble låst manuelt i området der humla skulle komme og så var det bare å kjøre på. Veit ikke hvor mange forsøk jeg brukte før jeg omsider traff blink – jeg ble alltid litt for sein… Men til slutt fikk jeg da bildet under!

Det andre motivet av øyenstikkeren var jeg heldig og fikk klaff med 2-3 bilder ganske raskt. Ved hytta mi har jeg en liten dam i ei myr. Der er det alltid stor aktivitet av øyenstikkerer og vann-nymfer i sommerhalvåret. De store øyenstikkerne kretser rundt dammen og jager bort forstyrrende artsfrender. Jeg la merke til at det var et par steder de oppsøkte ofte. Øyenstikkerne står gjerne helt stille i lufte et par sekunder før de skyter fart videre. Denne fikk jeg fanget akkurat før den stakk avgårde. Også her brukte jeg 300mm-objektivet med 1,4-extenderen.

“Humlens flukt” – eller skal vi heller si “Humlens landing”?

Øyenstikker i farta! Smiler til fotografen til og med!

Navnet har den fått etter sin karakteristiske adferd; den undersøker det meste i fjæra eller i tanget og snur rundt på småsteiner for å finne føde i form av insekter, tanglopper og andre smådyr. Steinvenderen har en tett og kompakt kroppsbygning og kjennes dessuten lett igjen på de gulrotfargede beina. Den hekker langs hele kysten på vegatasjonsfattige holmer og øyer. For ca 10 år siden hadde vi et par som hekket på en holme utafor Sandstad der jeg bor. Norge har for øvrig den største hekkebestanden av steinvender i hele Europa.

På denne tida av året treffer man som regel på steinvenderen i flokk med andre individer. De to møtene jeg har hatt med arten de site par ukene har vært på en liten holme et stykke fra land. Flokkene har da variert fra 14 – 18 individer, gjerne sammen med fjæreplytten.

Flokker med steinvender finnes langs det meste av kysten under trekket.

Her er steinvenderen i vinterdrakt.

Som de fleste vadefugler kan den godt stå på ett bein.

Steinvenderen er en tett og kompakt fugl.

Enkelte individer er nokså tillitsfulle; her er jeg 6-7 meter unna fuglen.

Denne var litt mer vrien å få bilde av der den hoppet omkring på skjæret.

Årets siste bilde av steinvendren før sola går ned i horisonten.

Myrsnipa hekker over det meste av landet, og den kan finner egnede habitater både langs kysten og på fjellet. Den hekker gjerne på strandenger, torvmyrer og lyngmarker. Myrsnipa hekker også her på Hitra, hvor Havmyran naturreservat byr på egnede hekkelokaliteter. Egglegging skjer i mai-juni og eggene ruges av begge foreldrene. Også hos denne snipa er det vanlig at hannen tar ansvaret for ungene, mens hunnen trekker sørover. Myrsnipa lever av smådyr den finner i mudderet, hvor den bruker nebbet aktivt for å komme til føden. 

En liten avsporing til slutt, da undertegnede også er lærer i barneskolen og kjenner godt til evntyret om myrsnipa og jegeren. Dette korte eventyret fra Asbjørnsen og Moes samlinger har vært å finne i utallige lesebøker på småtrinnet:

En jeger gikk engang i skogen; og så møtte han myrsnipen. «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipen. – «Hvem er det som er dine barn da?» spurte jegeren. – «De vakreste barna som i skogen går, det er mine!» svarte snipen. – «Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa jegeren.

Men da han kom tilbake, hadde han et helt knippe myrsnipeunger i hånden, som han hadde skutt. «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipen. – «Var disse dine?» spurte jegeren – «jeg skjøt de styggeste jeg fant jeg.» – «Å ja, å ja!» svarte snipen, «vet du ikke, at hver synes best om sine barn?»

 De voksne myrsnipene er lett å kjenne igjen på den svarte bukflekken.

 Myrsnipa bruker aktivt nebbet for å finne mat.

 Blikkontakt med fotografen!

 Voksen myrsnipe og årsunge. De voksne fuglene er nå godt gang med skiftet til vinterdrakt.

 Myrsnipa er ofte å finne i og rundt små dammer.

 Den er veldig tillitsfull, men holder et våkent øye til inntrengeren.

 Mudderstrender som her er viktige rasteområder under trekket.

 Det går godt an å klø seg samtidig som man leter etter mat…

Dette bildet måtte jeg vente ei stund på – til slutt kom myrsnipa spaserende inn i speilinga av grasenga.

 Myrsnipa kan pile hurtig avgårde – ei utfordring å holde følge med et tungt teleobjektiv…

Vask og stell av fjærdrakten er viktig for disse fuglene.

Hunnen forlater gjerne hekkeplassen allerede i juni og overlater ruging og ungepass til hannen. Trekket sørover foregår dermed fra juni og fram til oktober. De vokse fuglene har ofte en annen trekkrute enn avkommet, og det er oftest ungfugl som observeres under høsttrekket. Ungfuglene mangler den svartspettete drakten og er ikke ulik rødstilken. Man skiller artene best ved å se på nebbet (ca 5 cm) og tverrstripete fjær i buken hos Sotsnipa. Hunnen og hannen hos de vokse sotsnipene er ganske så like, men hunnen er lysere i fjærdrakten. Jeg vil tro at snipa på bildene under er en hunn. Sotsnipa har lange bein og vader ofte på dypt vann på søk etter mat. Den er forøvrig også en utmerket svømmer. Bildene under er tatt på ca 40 meters avstand og følgelig beskåret kraftig. Det var ikke enkelt å komme innpå denne fuglen, og så snart jeg eksponerte meg , lettet den og fløy avgårde.

En voksen sotsnipe er lett å kjenne igjen med sin mørke, karakteristiske fjærdrakt.

 Med sitt lange nebb og lange bein finner sotsnipa nesten all maten sin i vannet

 Hunnene forlater gjerne hekkeplassen i juni og overlater avsvar for egg og unger til hannen.

En liten vinge- og fotstrekk må til…

Dvergsnipa kan ligne litt på sin nære slektning temmincksnipa, men er noe mindre, har svarte føtter og er adskillig mer fargerik i ryggpartiet. Den kan være ganske så tillitsfull under trekket – denne fuglen var jeg vel knapt 5 meter unna på det nærmeste. Dvergsnipa spiser i likhet med de fleste vadefuglene smådyr den finner i mudder og tang. Dvergsnipa på bildet var i alle fall svært aktiv med å sanke godbiter i mudderet og tanget helt inne ved land. Den var knapt nok rolig med nebb og hode under hele fotoseansen, så med lange lukkertider ble det mye uskarpe bilder. Likevel har jeg plukket ut 6 bilder jeg er godt fornøyd med:

Dvergsnipa er med sine knappe 14 cm vår minste vadefugl. 

Den spiser smådyr som den finner i mudderet.

 Dette er en aktiv fugl på stadig søk etter en matbit.

Nebbet er kort til vadefugl å være.

På ryggen har dvergsnipa to hvite striper som danner en V-form.

Om dvergsnipa er forfengelig vites ikke, men et flott speilbilde har den i alle fall…

Polarsnipa er flott i sommerdrakt.

 Den finner mat i mudderet både under og over vann.

 Polarsnipa er betydelig større enn sin slektning myrsnipa.

 To polarsniper i midten av juli.

Vadefugler må alltid være på vakt for rovfugler og det minste måkeskrik kan få dem på vingene.

Så ble dette det siste jeg så av polarsnipa i denne omgang.

På trekket hat man muligheten til å fotografere flere fuglearter man ellers neppe ville ha kommet over. Jeg hadde skikkelig tur og fikk oppleve fjellmyrløperen på nært hold på begge plassene. Den er slett ikke enkel å få øye på der den søker mat i mudderet, gjerne i flokk med andre arter som f.eks myrsnipa. Fjellmyrløperen er på størrelse med nettopp myrsnipa og er blant være minste vadefugler. Nebbet er karakteristisk; langt og litt bredtmed en bøy nedover ytterst på spissen. Dette har også gitt fuglen navnet brednebbsnipe. Stripene på hodet og de kraftige ryggstripene hos ungfuglen er også sikre kjennetegn for arten. Fjellmyrløperen hekker sporadisk i Norge med hovedvekt i nord-fylkene. Den forekker myrområder opp mot fjellet som hekkeplass, gjerne på de våteste delene av myra. Fjellmyrløperen legger 4 egg i juni, og de fleste ungfuglene er på vingene på høsttrekket i løpet av første uka i august. Da har de voksne fuglene allerede forlatt hekkeplassen. Fjellmyrløperne på bildene er to ungfugler. Bestanden av fjellmyrløper i Norge er ikke særlig stor og den står da også på rødlista under kategorien sårbar.

Etter flere måneder med bloggtørke er det godt å være på banen igjen! Har tatt utrolig mange fuglebilder i løpet av sommeren, så jeg har ingen problemer med å fylle bloggen i tida framover…

To fjellmyrløpere på mellomlanding i Grandefjæra

Det brede nebbet gjør at fjellmyrløperen også kalles brednebbsnipe.

Nebbet er godt egnet til å finne godbiter nede i mudderet.

Et lite pust i bakken mellom den nitidige letinga etter mat

Tidlig lørdag morgen var vi på plass i kamuflasjeteltene og ventet spent på hva som skulle åpenbare seg. Vi så flere brunnakker, gluttsnipe, rødstilk, toppand, siland, stokkand og storlom. Dessverre glimret sjøorren med sitt fravær i år. Fuglene holdt seg i sivkanten ca 40-50 meter fra der vi satt, så vi fikk vel ikke de helt store sjansene.

Utpå dagen dro vi til Fokstumyra; en verna fugleområde man kan ta en rundtur i ved gå ei merka løype. Fokstumyra er kjent for å huse flere spillplaser for brushane og har hekkende myrhauk og jordugle. det var nok litt i tidligste laget for brushanen, og vi var for seint ute på dagen til at jordugla og sivhauken var særlig aktive. Vi møtte forresten Baard Næss, kjent naturfotograf og redaktør av Natur & Foto, på Fokstumyra og hadde en artig prat om foto og fugl.

Blåstrupa ble redninga. Den var i full vigør med sin vakre sang, og  jeg har vel omtrent 50 knall bilder av 4-5 ulike blåstruper. Det ble ett bilde av gulerla også, men jeg ergrer meg litt over at jeg ikke fikk flere reelle sjanser på denne vakre fuglen.

Alt i alt var vi godt fornøyde med resultatet da vi kjørte hjem lørdag ettermiddag.

Strandsnipa var den første arten vi fikk nærkontakt med

Artig å møte på elgkua så høyt til fjells!

Men elgkua syntes slett ikke det var artig å hilse på oss (selv om vi satt i bilen…)

Brunnakkehannen er vakker i sin fargeprakt.

4 hanner samla på ett brett!

Her tar brunnakken til vingene

Flere gluttsniper holdt leven med høye skrik hele morgenen.

Jeg fikk besøk av denne stokkandhannen bare 5 meter fra kamuflasjen. Men skeptisk var den…

Denne ravnen hadde nok kollidert med toget eller strømkabelen over jernbanelinja. I alle fall lå den fastfrosset i isen under en jernbaneundergang…

Blåstrupa er fjellets dronning i sin fargeprakt.

Den vakre sangen var å høre overalt på Dovrefjell

Gulerla, nærmere bestemt underarten såerle, finnes flere steder på Dovrefjell.

Vi fikk besøk av et storlompar like før vi pakket sammen teltene og dro hjem.

Grågåsa kommer i tusentall hit til øyriket rundt midten av mars. Den hekker på de utalllige holmer og øyer som finnes i Hitra- og Frøyaregionen. Reiret gjemmer den godt på bakken, og ei gås som trykker på reiret kan være vanskelig å få øye på. Jeg har flere ganger blitt vettskremt av ei gås som går av reiret bare 2-3 meter fra meg med hese skrik og utslåtte vinger… Gåsa legger 4-9 egg, og her på Hitra klekkes eggene rundt 20. juni. Det er alltid et vakkert syn når gåsunger og voksne gjess svømmer rundt nede ved skolen i dagene før skoleslutt.  

På høsten samler gjessene seg i store flokker før de tar til med trekket sørover. Grågåsa overvintrer i Spania, men noen kan også overvintre på egnede områder i Sør-Norge, Sør-Sverige og Danmark.

Grågåsa kommer til Hitra i midten av mars

I år måtte gåsa ta til takke med fjæra de første ukene grunnet all snøen på beiteområdene

Grågås inn for landing

En nyklekt gåsunge er vel noe av det vakreste naturen har å by på…

Gåsemor holder et våkent øye til sine små.

Hele gåsefamilien.

Utpå sommeren har gåsungene vokst seg ganske så store

Tett på grågåsa en tidlig morgen.